At jeg engasjerer meg i kampen mot mobbing er vel en heller dårlig bevart hemmelighet.
Siden jeg jobber ut mot skolevesenet er det for meg en selvfølge at jeg også skal kunne være med på å bidra til å redusere mobbingen blant unge.
Bra av VG.
I det siste har VG vært utrolig flinke med å ha fokus på dette, selv om jeg syns det har vært i overkant mange artikler som igjen gjør at de forsvinner litt i hverandre.*
Alikevel ga jeg VG en bukett virtuelle roser på bloggen vår i Mobilskole og vil benytte anledningen til å skryte litt av de en gang til. Bare ikke glem dette problemet når overskriftene ikke selger like mange aviser. Dette er et problem som må tas på alvor HVER DAG, ÅRET RUNDT!
Det samme gjelder til våre politikere. Ikke spill mobbekortet kun når det er viktig å få en ekstra stemme eller to. Det skinner gjennom og jeg blir ihvertfall ikke sjarmert av overfladiske lovnader og brutte løfter. Det er ÈN ting dere enkelt kan gjøre noe med, og det er å dytte ekstra penger inn i skolen slik at lærerne får hodet over vannet og kan jobbe med pedagogikk istedenfor å sitte med papirarbeid til langt oppetter ørene.
De lærerne jeg kjenner gikk ikke inn i dette yrket for å bli kontorrotter, men for å være med på å utvikle fremtidens generasjoner!
Det er spesielt èn artikkel jeg vil dra frem, og det er artikkelen om Jarle Skjørberg som i dag, som 43-åring, fortsatt gråter når han snakker om fortiden sin.
Alt fra jevngamle, til eldre elever, samt enkelte lærere hakket løs på ham såpass at han i dag er 100% ufør og har fått diagnosen “vedvarende personlighetsforandring”, eller posttraumatisk stress som det også kan kalles.
Når Jarle forteller dette til VGTV ser man at han sliter med å fortelle historien.
Koster mye
Jarle alene har hittil kostet samfunnet 16.millioner kroner, og fra en artikkel i Sunnmørsposten kan man også lese at hvert eneste mobbeoffer koster samfunnet 12.millioner kroner. (Selv har jeg hørt Dan Olweus si 9 millioner, men dette er flisespikkeri.)
Og med tanke på at 11,5% av alle elevene i Norge sier de blir mobbet (tall fra NIFU mobberapport 01-11) kan man bare begynne å regne.
Ca antall elever i den norske grunnskolen er i dag 590.000.
Dette tilsvarer da ca 68.000 mobbeofre, som igjen da koster samfunnet en plass mellom 612 og 816 MILLIARDER kroner avhengig av om det er 9 eller 12 millioner som stemmer.
Jeg syns dette er et absurd stort tall, men inndataene stemmer jo.
Uansett er det vanvittig mye penger som brukes/tapes på mobbing, så igjen til politikerne: Penger inn i skolen = MYE penger tilbake! -og ikke minst; økt velvære for de som slipper å bli mobbet.
FOR: -Om 500 skoler klarer å hindre 2 tilfeller hvert år, så sparer staten 1 milliard, -I ÅRET!
Trivselsleder.
Jeg har lest meg litt opp på opplegget rundt trivselsleder, og dette er noe jeg har fått sansen for.
Kort fortalt er det basert på elevstyrt inkludering, hvor elevene på omgang har ansvar for å være trivselsleder.
De har da ansvaret for å sette i gang leker, hente frem utstyr og ikke minst er de ansvarlige for at de andre barna blir med å leke.
Ser de noen som står alene, så er det dems oppgave å ta kontakt med vedkommende, og invitere de med på lek.
Dette gjør at barna får ansvar, en følelse jeg tror de liker. At de er med på å bestemme hva som skal skje tror jeg har en viktig effekt også senere i livet.
Trivselsleder er ikke et antimobbeprogram, men et program for økt aktivitet og økt trivsel i friminuttene. Alikevel tror jeg dette programmet kan være med på å forebygge mobbing i skolen om det settes i system sammen med antimobbeprogrammer som har dokumentert virkning. (Liste over de finner du her.)
Legger ved en video fra trivselslederprogrammet i Ålesund. 
Løsning på mobbeproblematikken?
Den personen som kommer med en endelig løsning på mobbeproblematikken skal jeg stå i evig takknemmelighet til.
Men dessverre tror jeg ikke dette skjer. -At noen noen gang klarer å få 100% bukt med dette problemet.
Så lenge voksne krangler, baksnakker og slenger dritt til hverandre, så vil ungene følge etter, og dermed ta dette med seg til sine barn igjen.
Vi voksne har et stort ansvar når det kommer til dette, at vi må tenke oss om 2-3 ganger før vi under middagen buser ut med hvor stor idiot kollegaen vår er. Eller at man enkelt og greit kommenterer debatter på tv med at han eller hun er komplett idiot.
Barna ser opp til oss. Du som mamma eller pappa er store forbilder for dine barn, og de fleste ungene vil gjøre hva som helst for å bli som akkurat deg.
For barna er du verdens beste, og alt du gjør har også de lyst å klare.
Det er en grunn til at mange følger i sine foreldres fotspor når det kommer til yrkesvalg også. Du er rett og slett helten.
Så det kan vel kanskje være en begynnelse? En begynnelse på slutten for mobbingen. -At om våre unge ser at vi voksne viser menneskeverd, så vil de kanskje ape etter oss der også?
Kanskje du kan begynne med å si hei til den personen på kontoret som kanskje ikke gjør så mye uttav seg? -Det kan være det holder med å spørre om dagen er bra. Eller gi et smil når dere passerer hverandre i gangen, ved vannautomaten eller i heisen.
Det handler om å bry seg.
Avslutningsvis vil jeg legge inn en fortelling skrevet av Trine Eilertsen i BT.
Historien bør være pensum for alle som jobber med barn, og spesielt i skolen.
Dette er historien om lærer Bjørdals metode.
- Og du! -Du holder godt kjæft din idiot!
Det banker på klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.
- Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.
De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.
- Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:
- Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.
Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.
- Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.
- Vi? Men ingen av oss har da noen gang … prøver Lise seg.
- Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.
ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.
- Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!
NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»
Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.
DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.
DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.
JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet.
Else kan takke Øyvind Bjørndal for at livet ble litt lettere etter hvert. Men vi som satt på grupperommet har kanskje enda større grunn til å takke ham.
(Med unntak av læreren, blir ingen omtalt med virkelige navn i teksten)
Har du forslag til hvordan man kan redusere mobbing?
